Debatten er likevel påfallende ensidig. Nesten all interesse tilegnes teknologiske løsninger. Og visst er teknologien viktig, men tanken på en "technical fix" er både farlig og urealistisk.

Farlig fordi vi innbiller oss at problemet vi står overfor bare handler om avhengigheten av fossilt brensel.

Urealistisk fordi det under alle kjente forhold tar tiår å utvikle og å få bredt gjennomslag på markedet for nye teknologiske løsninger. Ettersom reduksjon i utslipp må komme raskt – Stern-rapporten gir oss maks 10 –15 år til å redusere utslippene – må vi, parallelt med satsning på teknologi, være beredt til å kritisk granske våre forbruksvaner og vår livsstil.

Vi må ikke bare debattere former for energibruk uten å innse at menneskenes totale etterspørsel etter energi og materialer har gått gjennom taket. Problemet er ikke først og fremst de begrensete ressursene – det finnes godt med mineraler og kull i jordskorpen – men derimot de fornybare ressursene.

Millennium Ecosystem Assessment, som nylig ble presentert, understreker alvoret i situasjonen. To tredjedeler av de viktigste økosystemene på jorden overutnyttes i dag, noe som betyr at vi raskt forbruker den naturkapital som vi er helt avhengige av for å overleve.

I en verden der befolkningen øker med ti ganger Sveriges hvert år og økonomiene vokser med 4-5 prosent blir trykket på vannressurser, skoger, dyrkningsjord, beitemarker og marine ressurser bare større. Gitt dagens teknologi og konsumvaner er menneskeheten på kollisjonskurs med både naturen og atmosfæren.

For å effektivt takle problemene må vi forstå helheten, ikke bare klimaspørsmålet. Men det er ikke enkelt i et samfunn der den vertikale tenkningen er satt i system og der økonomene legger miljø- og klimaproblemene utenfor den økonomiske modellen. Det er på sett og vis skjebnens ironi at markedsøkonomien, som i debatten er helligere enn noe annet, i sin nåværende form ikke har ett redskap for å behandle de aller vanskeligste problemene som våre samfunn står overfor!

Mediene er uberegnelige. Og det finnes ingen som helst garanti for at ikke klimaspørsmålene forsvinner like raskt fra førstesidene som de havnet der. Den tiden da mediene ble drevet av et primært ansvar for å bidra til folkeopplysningen om tidens store utfordringer er forbi. Kvalitetsjournalistikken presses mer og mer i bakgrunnen. Derfor faller ansvaret desto tyngre på både forskere, politikere og folkebevegelser. Vi må presse på for en langt bedre utdanning som lærer mennesker å se hvordan ting henger sammen.

Den økonomiske modellen må reformeres slik at den fanger opp naturkapitalens rette verdi, og sørger for at ikke veksten i den finansielle kapitalen blir et argument for å redusere naturkapitalen. En annen viktig forandring må være at beregninger av nåtidsverdi gjøres med langt større forsiktighet. Hvis ikke kommer vi til å diskontere framtiden. Om vi i tillegg kunne bli enige om å slutte å sette likhetstegn mellom tilvekst i bruttonasjonalprodukt og økt velferd skulle forutsetningene for en mer seriøs diskusjon om framtiden bli radikalt forbedret.

Sist og ikke minst må vi bestemme oss nå for radikale vedtak både for å minske utslipp av drivhusgasser og gi bedre beskyttelse for skoger, fiske og ulike økosystemtjenester. Da gjør vi fagre ord om til handling, og sjansene blir langt større for at journalistene kommer etter.

* Anders Wijkman er EU- parlamentariker for Kristdemokraterna i Sverige.