Det blir tatt for gitt at denne strømmen, viss den blir eksportert, vil erstatte og ikke komme i tillegg til strøm fra kull- og oljefyrte kraftverk. Baksida av medaljen snakker man ikke om: Svære veianlegg, utsprengte fyllinger og planeringer, enorme betongfundamenter, monsterturbiner som dominerer landskapet, kraftgater, ihjelhakka fugl; kort og godt rasert og ødelagt kystnatur – over titalls og hundretalls av kvadratkilometer.

Klima overskygger nå alt anna i miljødebatten. Det er forståelig. Men om vi teppebomber kystlyngheier og blankskurte berg med vindmøller, kommer det ikke til å løse noen problemer. NVE mener at det innen 2025 er mulig å realisere 20 TWh ny vindkraft. Til sammenlikning har EU-området en strømproduksjon på 3300 TWh, hvorav 1800 TWh fra fossile kraftverk (tall fra 2005). I tillegg kommer energibruken til transport og oppvarming.

Vindkraft fra Norge blir i denne sammenheng et musepiss i havet. Dette dreier seg veldig lite om klima og miljø. Derimot dreier det seg mye om politikernes behov for å fortsette sin virtuelle vandring rundt den varme klimagrauten – uten å gjøre noe effektivt for å minske utslippa der de faktisk finnes, og uten å ta innover seg hvor store omstillinger som høgst sannsynlig trengs.

Jeg tror miljøbevegelsen skulle være mer forsiktig med sin fornybar-retorikk. Det finnes ikke noe sånt som en gratis lunsj, sjøl om den kan resirkuleres. Mer framtidsretta enn å øke elkraftproduksjonen, ved å utnytte kysten som vi før har utnytta fjell og fossefall, er å innrette oss på en livsstil der energi er et begrensa gode, i pakt med FIVHs idégrunnlag. Slik mye av norskekysten fortsatt ligger, storslått og variert og med sin naturlige horisont i behold, er den uendelig mer verdifull, enn om den blir spist opp bit for bit gjennom etablering av stadig flere vindindustriområder.