For det finnes foreløpig nok av olje i verden. Den er bare vanskeligere tilgjengelig  og mer kostbar å produsere enn den lett flytende væsken vi nesten bortskjemt  har pumpet opp av bakken eller havbunnen siden tidlig i det tjuende århundre. Den  konvensjonelle oljens skitne storebror – tungoljen finnes i langt større mengder  enn tradisjonell olje. Det er vanlig å anslå at mengden av tungolje i verden utgjør  omkring tre ganger mer enn alle kjente resterende forekomster av vanlig olje. 

Sandolje er det mest nærliggende og det mest velutviklede av tungolje-alternativene.  I den canadiske Alberta-provinsen er tungoljeproduksjonen i full gang  og de fleste av de store internasjonale selskapene er på plass – inkludert norske  StatoilHydro. Canadas forekomster av sandolje gjør landet til en oljekjempe, nest  etter Saudi-Arabia. 

Utvinning av tungolje er svært miljø-ødeleggende og medfører mer enn tre  ganger så store utslipp av klimagasser som utvinning av konvensjonell olje.  Storskala-satsing på ukonvensjonell olje vil åpne et nytt og farlig kapittel i oljehistorien.  Det vil skygge for nødvendig utvikling av fornybare energi og forsterke  den globale oppvarmingen. 

Tilhengere av tungolje hevder at verden trenger denne oljen for å bekjempe  fattigdom og opprettholde materiell standard i de rike landene.  Ifølge IEA-beregninger vil energibehovet i verden øke med formidable 50 prosent  innen 2050, nesten halvparten av denne energi-veksten vil være knyttet til  India og Kina. 

Men det er samtidig klart at det bare er den ekte fornybare energien som kan  sikre klodens befolkning en langsiktig og holdbar utvikling. Det vi trenger er derfor  et globalt månelandingsprosjekt med samlet og tung industriell og politisk innsats  for å utvikle rene energiløsninger for århundrene som kommer.