Sjefen i det internasjonale tekstilarbeiderforbundet, Neil Kearney er krystallklar i sin konklusjon. Den første rapporten fra organisasjonen som ble ført i pennen for over hundre år siden beskriver nøyaktig de samme forholdene som i dag: barnearbeid, grov underbetaling og dårlige arbeidsforhold. Ingen ting er forandret. Den eneste forskjellen er at den gangen gjaldt det arbeidere i det nyindustrialiserte Europa og Nord-Amerika. Nå gjelder det lut fattige og rettighetsløse arbeidere i den tredje verden.

Forklaringen er enkel, mener Neil Kearney: tekstil og skoindustrien utgjør ofte det første stadiet i et lands industrielle utvikling. Produksjonen krever enkle maskiner og billig utstyr. Et overskudd av overflødig arbeidskraft fra landsbygda fyller raskt opp fabrikkhallene .70 prosent av de ansatte innen tekstil- og konfeksjonsindustrien er kvinner; mange er tenåringer. Barnearbeid er fortsatt utbredt. En ny undersøkelse som den europeiske "Clean Clothes Campaign" har foretatt i lavkostnadsland viser at mange ansatte i tekstilindustrien betales langt under det nasjonale minstelønnsnivået. Dette er så vidt nok til å brødfø en person, og langt fra en hel familie. Mens amerikanske tekstilarbeidere ble betalt fra ca. 100 til 185 kroner timen,(iflg. Naomi Klein - No Logo), blir arbeidere i de friøkonomiske sonene i Kina ofte betalt bare med en brøkdel av de omkring 8 kronene per time de fleste arbeidsorganisasjoner er enige om er nødvendig minimumsinntekt for kinesiske arbeidere. Enkelte fabrikker betalte så lite som 1 krone per time. Normalt utgjør lønningene til asiatiske tekstil- og konfeksjonsarbeidere fra en halv til fire prosent av utsalgspris. Det gir merkevarekonsernene en astronomisk fortjeneste. De internasjonale merkevarefirmaene jakter kontinuerlig på land og produksjonsområder som tilbyr arbeidskraft til dumpingpris, svake regjeringsstrukturer og fravær av fagforeninger.

Ved å flytte produksjonen fra hjemmemarkedet i vest til fattige land på den andre siden av kloden har selskapene oppnådd å redusere lønnskostnadene i produksjonsleddet fra 185 til langt under 8 kroner per time. Mange av de samme selskapene snakker høylydt og ubeskjemmet om næringslivets sosial ansvarlighet, men benytter ofte ikke muligheten til å betale de fattige tekstilarbeiderne nasjonal minstelønn engang. - Hva har fått vestlige storselskaper som både er rike og antas å være lovlydige, til å ta et skritt tilbake til utnyttelse som hører 1800-tallet til spør den canadiske journalisten og forfatteren Naomi Klein.

I tillegg til å betale de asiatiske tekstilarbeiderne sultelønn forholder de vestlige "ansvarlige" merkevareselskapene seg forbauset avslappet til metervis med rapporter og avsløringer om tilstandene i industrien. Her blir det avdekt at arbeiderne utsettes for seksuelt misbruk og trakassering, straff ved sykefravær, fagforeningsforbud og oppsigelse ved graviditet. Noe fabrikker trekker de ansatte fem dager i lønn ved 1 dags sykefravær. Fabrikkene tilbyr slumlignende og helsefarlige boforhold i små rom på 5 kvadratmeter. For dette må arbeiderne betale 200 kroner i måneden, ofte rundt halvparten av månedslønna.

På hele 90-tallet har kleskjedene blitt drevet fra skanse til skanse av kampanjer som den europeiske "Clean Clothes Campaign" og idealistiske selskapsovervåkere. Merkevareprodusentenes motstand mot innsyn og forsøkene på å tåkelegge realiteter og ansvarsforhold kan sidestilles med tobakksindustriens forsøk på å bagatellisere og skjule helsefaren ved å røyke. Her hjemme har blant annet Kirkens Nødhjelp og Framtiden i våre hender tatt opp saken til tekstilarbeiderne i den tredje verden. I sin siste utgave tar Forbrukerrapporten opp problemet i full bredde. I kjent stil forsøker selskapene å vri seg unna kritisk søkelys. Bare 2 av 15 selskaper kan dokumentere at de har noen egen politikk om etikk knyttet til virksomheten.

Flere jeansprodusenter blir tatt med buksene nede. Det italienskeide selskapet Sixty SPA gir inntrykk av at jeansbuksene er produsert under betryggende forhold i Italia, men de forteller ikke sannheten skriver Forbrukerrapporten. Flere av merkene syes i Kroatia og Tunisia I 2000 ble det solgt over 170.000 eksemplarer av den såkalte Tommybuksa her i landet. Tommybuksa er suksesssmerket til Sixty. Johnny Kristiansen mannen bak den norske Tommybukse-suksessen henter inn klær som er laget på mange kanter av kloden, Kina og Burma/Myanmar inkludert. Sistnevnte land har regjeringen oppfordret til boikott av. Kristiansen har aldri hørt om Myanmar.

Både LO-sekretær Ellen Stensrud, NHOs Vidar Lindefjell og Line Andersen i Forbrukerrådet er samstemte i krav om at kleskjedene i Norge bør kunne gi forbrukerne klar svar på hvor klærne er kommer fra og under hvilke forhold de er produsert. Daglig leder i Framtiden i våre hender støtter standpunktet om forbrukernes rett til kunnskap om produktenes opprinnelse. Organisasjonen vil legge økt vekt på å spore tvilsomme etiske produkter som finnes i norske butikkhyller og har etablert et eget produktvaktprosjekt å blottlegge kritikkverdige produksjonsforhold. Forbrukerminister Laila Dåvøy er usikker på om myndighetene bør pålegge bransjen et etisk ansvar, fordi det er vanskelig å kontrollere. Hun tror mer på at bedriftene selv kommer fram til en frivillig merkeordning.

Spørsmålet er om selskapene gjennom 10 år med tåkelegging og motstand mot innsyn fortjener den tilliten forbrukerministeren kan tenke seg å gi dem. Den enstemmige holdningen til NHO, LO, Forbrukerrådet og flere store frivillige organisasjoner om rett til innsyn viser at tiden er overmoden for handling.

* Arne Storrønningen er ansvarlig redaktør i Folkevett og NorWatch