Hvis jeg våkner om natten, og furutrærne utenfor vinduet er fulle av månelys og svak vind, og Victor er borte og katten er borte, ja alle er underlig fraværende - sitter kan hende restene av drømmer så sterk i at jeg tror det må finnes skjulte livskrefter, som bare venter på det rette stikkordet for å vise seg på scenen, og at det eneste som kan hindre dem i det, er at dette stikkordet ikke uttales fordi ingen tror det vil virke. Kanskje er det slik, men jeg er ikke sikker.

Det skader iallfall ingen hvis jeg noterer:

Det finnes en motstandsbevegelse. Hinsides miljøbevegelsen og de politiske ungdomsorganisasjonene, bak det offisielle miljøbyråkratiet og forskningsmiljøene og de små solidaritetsgruppene – finnes det en annen, mer omfattende og skjult motstandsbevegelse, blir det fortalt. Betingelsene for at denne motstandsbevegelsen skal lykkes, er nettopp at den arbeider i det usynlige, uten avisoppslag, utenfor offentlighetens flakkende lys. Når nesten ingen innrømmer at de engang kjenner til denne motstandsbevegelsen, er det bare et tegn på hvor sterk den er, tror noen. Andre som har beskjeftiget seg med saken, mener tvert imot at motstandsbevegelsen er så lite merkbar fordi den er skjør, og usikker på seg selv, at den egentlig mest eksisterer som en ide i kraft av behovet for at den må finnes. Til det svarer de første at motstandsbevegelsen ikke slipper hvem som helst innpå seg, og derfor er utilgjengelig for vanlig politisk kartlegging. Bare den som ønsker å delta selv kan få innsikt nok til å kommentere den. Men hvordan kan de kommentere motstandsbevegelsen hvis de ønsker å tjene den, og den nettopp er avhengig av hemmeligholdelse, spør skeptikerne og tvinger de sterkere i troen til forlegenhet. Og hvorfor har en mektig motstandsbevegelse ikke aksjonert eller brutt igjennom allerede?

Her deler svarene seg i to. Enkelte mener at motstandsbevegelsen er avhengig av gunstige forhold, at det må legges planer, opprettes kontakter i maktapparatet og lokalmiljøene, slik at en koordinert og omfattende aksjon kan gjennomføres når tiden er inne. Enhver åpen kamp på et for tidlig tidspunkt vil bare føre til nederlagt i møte med fienden. Motstandsbevegelsen ville nøstes opp, nettverkene avsløres, tapene bli utålelige. Men undergrunnsarbeidet har allerede kommet mye lenger enn noen vil tro. De mest ytterliggående – men de har ikke stor støtte – tror at på en vakker dag, på et avtalt tidspunkt, som slett ikke ligger langt unna, vil maktmennesker i alle slags nøkkelstillinger, dagsrevyoppleseren og hun som sitter i kassa i matvarebutikken, liksom stryke av seg skuespillermasken og kaste parykken og erklære seieren for vunnet. Det andre svaret på spørsmål om hvorfor motstandsbevegelsen ikke gjør seg gjeldende med aksjoner, sabotasje og propaganda, er mer overraskende for den som ikke tror på det: Motstandsbevegelsen gjør seg gjeldende. Bare ikke under navn eller logo. Uten det omfattende og selvutslettende arbeidet som talløse modige kvinner og menn gjør – og noen er merkelig unge – alt for unge til så farlig arbeid – ville alt håp for lengst vært ute.

Skulle man bruke et bilde – mer er det ikke - er motstandsbevegelsen på ferde hver natt: Regjeringspapirer omskrives nesten umerkelig, man går inn på bedriftenes dataanlegg og justerer tall og formuleringer så koordinert at det ikke oppdages, eller hvis det oppdages tror direktøren eller statsråden at det beror på en erindringsfeil. Noen ganger endres datoer i sjefskalenderne slik at møter går i vasken, eller en bestemt flyavgang innstilles på grunn av teknisk feil i luftbremsene. Det stjeles hver natt fra de rikes bankkonti og overføres til fattigfolk, men ikke i større målestokk enn at virksomheten ikke oppdages. Man kalker vassdrag, løsner koblinger i atomrakettene, bondens gevær går nå og da ikke av når han har ulven på skuddhold. Det oppstår uforutsigbare krakk på børsen. Ingen vet hvorfor luften ennå er frisk nok til å puste i hver morgen over nesten hele kloden. Ingen vet hvorfor blåhvalen ennå lever, eller hvorfor Sahara likevel ikke vokser som forskerne før trodde.

Dessuten, innvendes det mot skeptikerne: Hvis motstandsbevegelsen er mer enn en ide og et behov enn en velorganisert undergrunnsbevegelse, hva gjør denne ideen og dette behovet mindre virkelig? En konvensjonell organisasjon ville før eller siden avsløres og ufarliggjøres. Nå styres motstandsbevegelsen ikke sentralt, men er koordinert ved at enhver som er med, forfølger planer og ordre som ikke finnes på noe dokument. Ja, egentlig er det makten som styrer motstandsbevegelsen – all tale fra maktens munn, og all skrift fra dataanlegg innholder kodede budskap, tekster som leses på vrangen avslører meldinger om hva som må gjøres.

- Svar på spørsmålet, sier skeptikerne til dem som så gjerne vil tro. Still riktige spørsmål, svarer de siste. Og slik bølger diskusjonen.

Likevel ser det ut til at både skeptikere og troende er enige om en ting: Den enkelte motstandskjemper befinner seg i en særdeles vanskelig posisjon. Ikke bare på grunn av oppgavens uhyre omfang. Han er usikker på betydningen av det han gjør, i fraværet av oppsiktsvekkende aksjoner må han nøye seg med sørgelig ubetydelige bidrag, føler han selv, og viser ved det sine ambisjoner. Han er usikker på om han følger riktig strategi, om han forstår de signalene han har fått rett – tidvis kan han også være usikker på om motstandsbevegelsen overhodet finnes. Han er ikke sikker på annet enn at motstand er nødvendig.

(Kilde: Fra Den tause krigen mot de fattige og mot miljøet – og hva som må gjøres, Forlaget Forum 1994, Aschehoug & Co ( W. Nygaard). Utgitt i samarbeid med Framtiden i våre hender.)